Dette bør barnet bestemme selv

Middagen er fortært, lange timer i stua med kaffe og kaker og latter og smil er over, og så er det på tide å gå hjem. «Gi bestemor en ha det-kos, da», sier en av de voksne i døra. «Nei», svarer barnet. … Hvordan responderer så de voksne på det? 

Ofte blir barnets nei besvart med en av følgende:

«Åh, nå blir bestemor lei seg»

«… Men hun blir så lei seg hvis hun ikke får klem!»

Hva forteller vi egentlig barnet med disse ordene? 

Det skjer så mye i et barns hjerne at det er beundringsverdig at de har energi i tillegg. Læringen er kontinuerlig. Alt det vi voksne kan, eller liker å tro at vi kan, skal barna lære seg helt fra «scratch». Alt det vi tar for gitt, må barna finne en automatikk i. Denne læringen skjer i barnehagen, på skolen, i hjemmet – og på besøk.

Bilde: Unsplash.com

Den eller de barna lærer mest av, er det vi voksne foretar oss, og det vi sier. Og jo nærmere den voksne er barnet, jo større følelsesmessig forbindelse det foreligger i bunn, jo mer inspirasjon henter barnet. Jo mer velger barnet å lære av den voksne, som har fått rollen «forbilde» eller «helt». Det er barnet selv som bestemmer hvem som inntrer i den rollen. Hos de aller, aller minste (opp til ett år) viser forskning at det er mer enn nok med en forelder eller to. Etterhvert som alderen stiger, får barnet plass til flere voksne forbilder, og det er altså disse barnet henter atferd og språk mye fra.

Grensesetting er enormt viktig for oss mennesker. Det er en del av identiteten vår, en del av atferden vår, en del av følelsene våre. Der man setter grenser, oppleves det alvorlig når noen trør over. Man kan oppfatte den som gjør det som hensynsløs, respektløs, eller farlig – alt etter alvorlighetsgraden på overtrampet.

Barn starter tidlig med grensesetting. Det er en del av det å bli kjent med seg selv og sitt indre. En av de første møtene et barn har med det å sette grenser for seg selv, er å få bestemme hvem som gir en klem, og når.

Når barnet så foretar et valg, og svarer nei, og får til svar at «… men hun blir så lei seg hvis hun ikke får klem» … Hva lærer vi egentlig barnet da? Hva forteller den voksne barnet?

  • Du forteller barnet at bare noen er leie seg nok, er det greit å trø over sine egne grenser for dem.
  • Du forteller barnet at voksnes følelser er dets ansvar.
  • Du forteller barnet at dets grenser kan overskrides av voksne som har disse følelsene.

Det spiller ingen rolle om du står barnet svært nær. Det spiller ingen rolle om det er lenge siden du fikk en klem av det barnet sist. Du bør ikke trø over barnets grenser. Og du bør i alle fall ikke kommentere det (noe annet enn positivt) når barnet setter grenser for seg og sin kropp.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *